Jeg heter Rebecca, og går mitt andre år på University of Roehampton i London, hvor jeg studerer drama. Jeg valgte å reise til Storbritannia for å studere, siden dette hadde vært noe jeg hadde tenkt på en stund. Å være norsk student i Storbritannia er flott, ettersom de kulturelle forskjellene ikke er alt for store, og jeg allerede kunne språket. Selv om forskjellene ikke er overveldende store, så er de fortsatt der, men det er noe av det jeg liker best ved å studere i England. Jeg har muligheten til å oppleve, og virkelig være en del av deres kultur.
De aller fleste av vennene jeg har fått her er fra England, så jeg har hatt muligheten til å se mer av landet enn bare London. Du møter så mange forskjellige mennesker ved å studere i et annet land, og du får egenskaper og erfaringer du ikke kunne fått uten. Å reise til Storbritannia var delvis et veldig skremmende valg, og jeg var usikker på om jeg skulle gjøre det, men jeg er utrolig glad for at jeg tok sjansen og gjorde det. Universitetet mitt er fantastisk, spesielt når det kommer til det sosiale. De har eventer gjennom hele året, i tillegg til alle slags forskjellige lag og foreninger du kan være en del av.
Som sagt, studerer jeg drama. Jeg følte at London var stedet for å gjøre dette, ettersom det er en by med mange muligheter. Studiet er interessant, og jeg lærer både om historien, teknikker og andre aspekter av drama. Vi har også hatt gjesteforelesere, som er mennesker som jobber i bransjen og har gode erfaringer. Dette er jo veldig interessant, siden vi kan stille spørsmål og snakke med dem om deres jobb.
Det er mye å gjøre utenfor studiene, og vi drar ofte inn til sentrum av London for å komme litt bort fra campuset vi daglig tilbringer tiden på. Roehampton har et utrolig vakkert campus, men i blant trenger man å se noe annet. Da er det godt å ha togstasjonen et par busstopp unna, som tar oss inn til sentrum. London har uendelig med ting å se og gjøre, så det er vanskelig å ha en kjedelig dag.
Jeg trengte litt tid på å bli vant til å snakke engelsk hele tiden, men man kommer fort inn i det. Nå er det ikke noe jeg tenker over, det kommer helt naturlig, og engelsknivået mitt har forbedret seg mer enn jeg hadde forventet. Jeg var sikker på at engelsken min var god før jeg dro, og det var den jo, men det kan ikke måle seg med å faktisk bruke det daglig.
Å studere i Storbritannia er noe jeg vil anbefale alle som har tenkt på eller vurdert det. Som sagt var jeg selv litt i tvil, for det var en stor avgjørelse å ta, men det var også den beste. Jeg har opplevd så mye bra, og har vokst utrolig mye på denne tiden. Jeg har fått venner jeg aldri ville fått utenom, og setter utrolig pris på den muligheten jeg har fått. Ta sjansen mens du kan!
Det å flytte fra venner og familie til et annet land var skremmende. Jeg bestemte meg for å dra for å oppfylle en drøm og for å utfordre meg selv. Ved ankomst ble alle internasjonale studenter tatt imot med åpne armer. Det tok ikke mange dager før jeg følte meg som hjemme. Foreleserne underviser med entusiasme og spør studentene om deres mening.
En av grunnene til at jeg valgte å studere "Film og Media, Culture & Identity" ved Roehampton var utvalget av fag, fra animasjon til manusskriving. Universitetet fikk akkurat et nytt bibliotek og jeg finner inspirasjon i den øverste etasjen, som har en fin utsikt over London på en fin dag. Det å studere i London er en utrolig følelse og bortsett fra dyrt studielån, føler jeg det er så verdt det.
Jeg føler meg som en del av studentsamfunnet og godt tatt vare på av universitetet. Selv om jeg bor i en stor by og det kan være skremmende, føler jeg at jeg bor mer på landet med alle parkene som er rundt meg. Min favorittpark er Richmond Park, som tilfeldigvis er David Attenboroughs favorittpark. Dersom jeg føler for å dra mer sentralt, tar det bare 20 minutter med tog og jeg kan befinne meg ved Big Ben.
Mens jeg har studert her i London, har jeg blitt kjent med mange internasjonale studenter og jeg har reist til noen av deres hjemland. For noen år siden hadde jeg så vidt reist ut av Norge, og nå har jeg besøkt flere land på to år, fra Polen til Italia.
Selv om jeg tar studiene mine seriøst og bruker mye av fritiden min til å studere, har jeg også hatt tid til å reise til andre land, utforske utenfor London og vært på konserter. Jeg har bodd i Norge i 22 år, men jeg føler at jeg har levd mer på de to årene jeg har bodd her!
- Marthe
Det å studere i Storbritannia er det beste valget jeg noen gang har tatt, og jeg vil absolutt anbefale det til alle som tør å ta steget. Jeg har akkurat fullført mitt første år på University of Roehampton, hvor jeg studerer Human Resource Management. Universitetet har en utrolig fin beliggenhet da det er et litt rolig område, så du får litt fri fra storbyen - men om du vil inn til sentrum av London er det kun en drøy halvtime unna med 'tuben'.
Jeg var veldig nervøs før jeg dro til England. Jeg var redd for å ikke få noen venner, men det var det minste problemet da jeg først kom frem. Tro meg når jeg sier dette, du kommer til å få venner. Alle andre er i samme situasjon som deg, og universitetet legger opp til at det skal være lett for deg å komme i kontakt med andre. Det finnes også klubber og aktiviteter for enhver smak, så du kommer garantert til å møte mennesker med de samme interessene du har. International Fresher’s Week, og den offisielle Fresher’s Week var utrolig gøy. Du møter mange nye mennesker og opplever masse. Det er da du virkelig har muligheten til å by på deg selv og bli kjent med så mange som mulig.
Når det kommer til studiene er Roehampton perfekt hvis du liker selvstudie, og jeg hadde for eksempel undervisning 3-4 dager i uken. Det er veldig greit med en sånn timeplan, da du kan bestemme litt selv når du vil jobbe. Du må selv ta ansvar for egen læring, noe man kanskje ikke er så vant med fra videregående - men du kommer som regel fort inn i det. Foreleserne er veldig flinke og engasjerte, og er også tilgjengelige på e-post om du har noen spørsmål om stoffet.
Det er en del nordmenn som studerer på Roehampton. Som regel drar man kanskje til England for å komme litt bort fra det norske, noe som er fullt mulig. Det handler helt enkelt om at man må ta et valg på hvem man vil omgås. For meg har ikke dette vært noe problem i det hele tatt, og jeg har en god blanding av nasjonaliteter når det kommer til venner.
Jeg vet at mange, inkludert meg selv, er bekymret for språket når det kommer til å flytte til et engelsktalende land. Jeg var veldig redd for at engelsken min skulle være for dårlig og at samtalen ikke skulle flyte. Dette er kanskje noe alle sier, men tro meg, det er ikke noe problem. Engelsken din er mest sannsynlig mye bedre enn du selv tror, da nordmenn er regnet som så godt som flytende i forhold til mange andre land. For meg tok det rundt 2-3 uker før jeg følte meg helt komfortabel med å snakke engelsk. Nå drømmer jeg til og med på engelsk! Du lærer veldig fort når du er rundt engelsk hele tiden, og på sett og vis blir tvunget til å snakke engelsk.
Roehampton er et veldig sosialt universitet og det er alltid noe å finne på. På universitetet er det en Starbucks, Costa, en kafé, en liten butikk, og universitetet ligger drøyt fem minutter unna Richmond Park. Der er det gode turmuligheter, og ikke se bort fra at du møter på noen hjorter. Det er en bar på skolen som arrangerer temafest hver fredag, som kalles for BOP, og hver onsdag leier universitetet en klubb i Putney som heter Fez, hvor de setter opp transport til og fra klubben.
Jeg bodde på campus det første året, på Southlands College. Det er generelt veldig sosialt å bo på campus. Jeg vet om folk som bodde utenfor campus, men som etterhvert flyttet dit for å få den ekte universitetsfølelsen. Neste år flytter jeg til en leilighet i nærheten av universitetet sammen med de jeg bodde med nå første året, noe som er veldig vanlig. Jeg vil anbefale å bo på campus første året!
- Susanne
Ja, på alle mulige måter! Ikke bare England, men hele Storbritannia er et alle tiders sted å studere og bo. Ikke bare er universitetene meget gode – både med tanke på fasiliteter og kvalitet på lærere og studier generelt, men universitetene legger også utrolig stor vekt på det sosiale, og har ekstremt mange sosiale tilbud for alle studentene sine. Man får derfor veldig lett nye venner, og det er ofte venner for livet og venner fra hele verden.
Samtidig blir man jo flytende i engelsk, og det at man har studert i et engelskspråklig land er en stor fordel, ikke bare hjemme i Norge, men også i utlandet: For med en internasjonal bachelor / mastergrad som den du får i Storbritannia, kan man plutselig enkelt søke jobb nesten hvor som helst i verden! Også er vi så heldige at vi har Lånekassen som støtter alt fra studiene til levekostnader og bolig, så det er ingen bekymringer mens man tilbringer noen av de viktigste og flotteste årene av sitt liv i Storbritannia. Til slutt er det også veldig mange muligheter når man studerer i Storbritannia; som for eksempel at man kan få arbeidsutplassering og jobbe et semester eller to ute i arbeidslivet der man kan få uvurderlige kontakter og jobber man ellers aldri ville fått, og et er også veldig mange muligheter for å studere en tid i et annet land (annet enn Storbritannia altså) – alt fra USA til Australia, Mexico, Spania eller Japan. Også er det jo veldig nærme Norge – 2 timer på fly er jo veldig lite i forhold til minst 7-8 timer til USA, for ikke å snakke om prisforskjellene… Så det å studere i Storbritannia vil KUN være positivt, og jeg kan garantere at det vil være noe du aldri angrer, og en opplevelse for livet som du aldri vil glemme.
Forskjellene er mange, men hovedforskjellen er nok at det er et hav av variasjoner og studietilbud i Storbritannia mens i Norge har man et veldig snevert tilbud der det er langt færre valgfag og muligheter til å spesialisere seg. Samtidig er jo kvalitetsforskjellen åpenbar; da jeg gikk på Roehampton, som kanskje ikke er et toppuniversitet i Storbritannia, hadde de fleste foreleserne en fortid i BBC (og noen jobbet fortsatt i BBC eller andre gigantiske mediekonsern som The Times eller The Guardian). Så det er klart at det blir forskjell på hele opplegget når britiske universiteter har penger og ressurser til å plukke forelesere fra BBC og The Times, mens man i Norge kan, om man er veldig heldig, få en tidligere NRK-ansatt. Støtten man får som en del av studiepakka kan heller ikke sammenlignes. I Norge er det ofte slik at man i stor grad blir overlatt til seg selv, mens i Storbritannia er det full oppfølging der man ukentlig har dialog med foreleserne og der man har uvurderlige ressurser som egne lærere som gir gratis kurs i skrivning (en hver journalist-spire vet at det å kunne skrive godt alltid vil være kjernen til god journalistikk). Så oppfølgingen man får ved å studere i England/Wales/Skottland er en helt annen, og kan sammenlignes med den man får i USA (jeg har studert begge steder), men i USA er det altså ekstremt mye dyrere å studere.
Jeg valgte England av mange årsaker. For det første har jeg alltid hatt et forhold til England gjennom min dels britiske familie. For det andre var det et enkelt valg for meg, da jeg ikke fant journalistikkutdannelsen i Norge tilstrekkelig for mine karrieremål, og da jeg heller ikke hadde 6 i snitt fra videregående og dermed hadde enda færre valg her i Norge. For det tredje var det veldig enkelt da Storbritannia er såpass nærme Norge, og samtidig en veldig annerledes, spennende og multikulturell opplevelse. Til slutt har jeg alltid vært ekstremt interessert i språk, og det å bli hundre prosent flytende i engelsk var alltid min første målsetning i forhold til dette. Det ble altså et veldig enkelt valg for meg.
En god journalist har evnen til å skrive drivende godt og underholdende, samtidig som vedkommende har en innebygget evne (som selvsagt kan læres) til å stige ut av den subjektive stolen for å se saken fra alle mulige vinkler og dermed presentere saken fra et helt nøytralt standpunkt. En god journalist har også en teft for hva som er en god nyhet, og evner å få mest mulig ut av kilder og intervjuer for å underbygge konseptet gravende journalistikk (journalistikk kan være underholdning, men også etterforskning).
Kast deg ut i det, det er ingen bedre måte å bli god journalist på enn å rett og slett hive seg ut i det – skriv masse, les masse, lær masse, øv masse. Mange er bekymret for at engelsken vil gjøre at de får et stort hinder, og at de derfor vil starte langt bak for eksempel britene. Dette er ikke sant, da veldig mange briter faktisk har sett seg blind på eget språk (akkurat som at mange nordmenn er temmelig dårlige i norsk). Jeg og mine internasjonale venner fikk mange kommentarer på dette under tiden vår i Storbritannia; at det virket som det var vi, og ikke britene, som var mest skjerpet på å få det engelske språket godt og korrekt og dermed ofte skrev bedre engelsk. Det betyr ikke at det ikke må jobbes med engelsken selvsagt, men øvelse gjør mester, så det er bare å kaste seg ut i språket så kommer resten av seg selv – for det blir selvsagt mye lesing og skriving som journalist.
- Alvin
Bare omgivelsene på campus gjør Roehampton til et universitet vel verdt å studere på (jeg studerer Classical Civilisation), de grønne omgivelsene er inspirerende og fasilitetene er flotte. Det akademiske nivået er høyt og alle professorene er interessert i å hjelpe deg med å få en god universitetsgrad.
Bussruter går kontinuerlig rett utenfor campusinngangen og universitetet er nær Barnes togstasjon, så det er ikke noe problem å komme seg inn til sentral-London.
Roehampton har mange forskjellige sportslag og foreninger, universitetet har også et eget treningsstudio med utrolig billig årsmedlemsskap, og jeg kan si med erfaring at det er absolutt verdt pengene. Roehamptons "Student Union" arrangerer temakvelder hver fredag i studentbaren på campus, en flott mulighet for å møte nye mennesker utenfor ditt studieområde.
Roehampton er et multikulturelt samfunn så du er garantert å møte mennesker fra hele verden. Hvis du ønsker å studere ved et universitet som har et høyt akademisk nivå, hvor du samtidig kan ha det utrolig gøy i fritiden, så er Roehampton helt klart et valg for deg. Jeg stortrives og kan love at du vil gjøre det også!
- Catrine
Etter fire år på University of Roehampton kan jeg si at det har vært en uforglemmelig opplevelse, og jeg har aldri angret på at jeg valgte det nydelige universitetet sørvest i London.
Jeg tok bachelorgraden min i psykologi, der forelesningene mine var på et campus som heter Whiteland’s College, cirka 10 minutters gange fra hovedcampuset. Førsteåret mitt bodde jeg privat, noe som var litt dyrere og en del mer komplisert enn å bo i halls, men det var til gjengjeld veldig lærerikt. De siste to årene av bachelorgraden bodde jeg på et campus for andre- og tredjeårsstudenter kalt Mount Clare, hvor jeg hadde hele Richmond Park som hage! Det er merkelig å bo i en av verdens største byer og likevel kunne se hjort fra soveromsvinduet.
Etter tre år lærte jeg mye om meg selv, mye akademisk innenfor psykologifeltet, og fikk venner fra samtlige kontinenter i verden. Skolemessig var det til tider mye å gjøre, men foreleserne var alltid veldig til hjelp og ingenting slår følelsen av å ligge på gresset på campus i vårsolen etter siste eksamen med en (billig) øl fra The Union-baren. Det sosiale gikk for det meste med til å se fotball med venner, konserter, turer til «central» (sentral-London, cirka 30 minutter å reise), og morsomme fester i helgene.
Jeg var så fornøyd med opplevelsen min at jeg valgte å ta mastergrad i International Management ved samme universitet. Det siste året mitt bodde jeg privat sammen med samboeren min (som jeg traff på universitet) i en koselig leilighet i Fulham, rett over Thames-elven fra universitet, cirka 30-40 minutter med buss. Mastergraden tok jeg da på hovedcampuset, og opplevelsen var like positiv. Det var mindre klasser og naturlig nok eldre medstudenter, men også da veldig hyggelig folk og vi var en god internasjonal gjeng.
Prismessig er London «ganske dyrt», men jeg opplever det fremdeles som billigere enn i Norge. Da pundkursen endret seg en del i løpet av studietiden min, merket jeg selvfølgelig at det ble litt vanskeligere rent økonomisk sett, men ettersom jeg hadde en sommerjobb i Norge alle årene, klarte jeg meg helt fint. Jeg anbefaler alle uansett å få seg et National Student Union-kort, som gir prisavslag på alt fra mat til klær!
Å snakke engelsk hele døgnet er litt uvant i starten, men ettersom jeg bodde med engelskmenn mitt første år gikk det veldig kjapt. Etter en stund merket jeg at jeg brukte mer britisk uttrykk, fikk en britisk aksent, og noen ganger tar jeg meg selv i å tenke på engelsk! På universitet er det ofte en del uttrykk man ikke har hørt før i sammenheng med studiene, men man lærer seg hva det betyr etter hvert, ved å enten spørre eller man bare skjønner konteksten.
- Frode
Privacy & Data Protection Policy | Cookies Policy | Anti-Slavery & Human Trafficking Statement | Terms & Conditions | Vacancies
2025
Copyright © Across the Pond - Study in Britain Ltd. All rights reserved.