Det er jo tidenes klisje; jenta med en livslang drøm om å forlate bygda (eller rett og slett bare hjembyen) for å begi seg på storbylivet. Forfattere lenge før meg har skrevet utallige historier om nettopp det å pakke koffertene, få den siste, tårevåte avskjeden på flyplassen og glede seg til nye muligheter. Likevel så var det virkelig min opplevelse, hvertfall sånn kort oppsummert. Helt siden jeg var liten har jeg drømt om det å kunne gå på universitetet. Studere i bygg med en rik historie og arkitektur, vel vitende om at tidenes nobelprisvinnere, forskere, og genier har for flere hundre år siden vandret i akkurat de gangene jeg traver gjennom. Da jeg var omtrent åtte år, skjønte jeg at jeg ville til Storbritannia. Jeg var ung, internettet sto klart ved mine fingertupper. Pupillene utvidet seg raskt når jeg fikk bladd i universitetsrangeringer fra QS. Jeg konkluderte rett og slett med at jeg hørte hjemme i en høylytt, moderne, akademisk tilrettelagt storby. Kanskje til slutt da jeg begynte å dra på årene, kunne jeg flytte vekk til en liten by med intet annet å skryte av enn en Tesco og noen eldgamle slott å utforske. Glem Boris, jeg skulle skytes opp fra Storbritannia med kursen rettet mot stjernene. Så kom endelig dagen jeg fylte nitten; jeg hadde kommet inn på Universitetet i Manchester for å fullføre et integrert masterprogram. Sliten og med altfor mye å bære på kom jeg meg av Ryanair-flyet, overveldet og med et ganske heftig lån i lomma. Jeg ankom, som mange andre studenter, til Fallowfield, der eventyret startet for fullt.

Jeg visste jo ikke hva jeg skulle forvente, og jeg visste hvertfall ikke at jeg skulle forvente Fallowfield. Et kulturelt broderi så utvilsomt vevet av og for studenter; jeg hadde aldri sett noe lignende, og definitivt aldri opplevd det. Campus skilte seg tydelig ut med Rusholmes bakgrunn- småbylivet hadde virkelig ikke gjort sitt for å forberede meg. Alt virket så langt unna, jeg følte jeg fløt i tomrom, selv om sannheten er at jeg aldri har vært omringet av så mye mangfold og så mange nye sjanser i hele mitt liv. I det jeg kom tilbake fra min første offisielle dag som nybakt student, i det jeg fikk min endelige, tårevåte avskjed med familien som hadde hjulpet meg flytte over dammen gikk det opp for meg; jeg hadde faktisk ingen venner. Enda. Jeg hadde ingen venner helt enda. Likevel har jeg lært at å være alene i Manchester tiltrekker erfaringer, muligheter og ikke minst venner ganske umiddelbart. Mine vidåpne øyne og uheldige amerikanske aksent tiltrakk seg barmhjertige nord-engelskmenn. Jeg ble med på lacrosselaget for amatører, en sport der det eneste jeg visste var at det var slik Regina George fra ‘Mean Girls’ fikk kontroll på sinneproblemet sitt. Jeg begynte med frivillig arbeid, og jeg engasjerte meg i linjeforeningen for astrofysikere. En tur til UNESCOs World Heritage Site Jodrell Bank; det største radioteleskopet i verden og internasjonalt hovedkvarter for et interferometriprosjekt. Det var her jeg møtte en av mine aller beste venner, en scouse jente på 150cm som har gravd seg en helt spesiell plass i hjertet mitt for alltid. Hun og jeg har vært uatskillelige siden; mangler man den ene, spør man den andre hvor det ble av henne. Hun introduserte meg til britisk drikkekultur, konseptet av å velge småprat fremfor å unngå øyenkontakt med alle fremmede, og viste meg nåde når jeg gjentatte ganger uttrykte “I don’t do if buts and maybes, I do absolutes” på dårlig scouse, som lignet mer irsk. Det var som om hjertet mitt fant seg til rette i hver eneste krik og krok av Manchester, men angsten min rundt selve studiene var fortsatt høy.

Jeg visste ikke hva “A-levels» innebar, og jeg kunne ikke begripe at mine medstudenter faktisk hadde tre skriftlige eksamener per fag- som de ikke hadde blitt trekt i, nei. I tillegg skjønte jeg raskt at selv minimale forskjeller i pensum ikke var ubetydelige. Jeg kan faktisk med glede si at jeg ble satt litt på plass under mitt første semester. Det var vanskelig å skulle tilpasse seg den britiske eksamensformen; det er vel noe alle førsteårsstudenter kan relatere til, men å studere i Storbritannia betyr at man må akseptere at alle andre har opplevd dette tidspresset og denne formen for puggekultur. Det er bare du som er fersk. Så er jo jeg ganske bortskjemt da; vant til den nordiske modellen med alle hjelpemidler tillatt på del to, mat og vannflasker fremst på pulten. Kanskje det mest verdifulle jeg fikk fra Manchester i januar var nettopp det at det gjør ingenting om du er litt mer forvirret enn du forventet å være. Man kan ikke gi seg- leken har tross alt ikke blitt god enda. Jeg holdt meg på studentparlamentet og tok til og med på noen nye verv. Jeg endret studievaner og gjorde alt i min makt for å tilpasse meg mitt nye miljø, og de nye forventningene ovenfor meg. Selv om man risikerer å bli døv av Apple-pens som lett treffer iPad skjermer på hovedbiblioteket, så holder jeg fast ved penn og papir. Selv mens fagstoffet ble vanskeligere, opplevde jeg mestring.

Jeg kan ikke garantere at noe av dette blir noen andre sin opplevelse. Jeg kan ikke garantere at man utvikler en rar kjærlighet for Sainsbury’s på Fallowfield, eller at den lokale Costa Coffee sjappa blir stedet for uni-sladder med jentene fra kollektivet. Alt jeg vet er at å ta en sjanse, det å investere i seg selv i tidlig 20-årene på et anerkjent og verdensledende universitet, i en by så mangfoldig og fargerik, kommer til å endre livet ditt. Jeg er evig takknemlig for de svære koffertene familien min drasset med seg til Terminal 3, foreleserne jeg har møtt hittil og for kveldene tilbrakt på bibliotek og i kø til utested. Frykt og usikkerhet, imposter-syndrom; det er en del av pakken, men det kan forvandles til noe så utrolig vakkert. Jeg mimrer tilbake til den dagen jeg fikk UCAS konfettien min i baksetet av bilen, midt i familieferien- og jeg håper det er en opplevelse flere kan få.

- Ajla