Fra stressende søknader til strålende studiehverdager på Durham University
Jeg elsker (indeed I do love!) mastergraden, Durham by og studentlivet i England. Alt har derimot ikke gått som planlagt, heller ikke er alt absolutely perfect. Slik er livet – uforutsigbart, fortvilende og fantastisk. Ikke kunne jeg vite at valutakursen skulle øke alle utgifter til et dramatisk nivå. Kattetiss på soverommet og matrester fra 2001 på kjøkkenet var heller ikke det jeg forventet. Ei heller intense helgeforelesninger, store seminargrupper og mugg på instituttdoen var sider ved masterstudiet jeg kunne ha forestilt meg. Heldigvis går ikke alt som planlagt. Mye går så uendelig mye bedre. I dette innlegget skal jeg vise hvordan norsk stress kan bli til strålende britisk gull.
Selve søknadsprosessen virket kronglete. Med de særdeles tålmodige og hjelpsomme veilederne i Across the Pond ble alt så mye mer overkommelig. I over tre år (!) har jeg både tvilt og vært helt sikker på at master i Storbritannia var det rette valget. Det planlagte masterstudiet måtte imidlertid vike for å studere kunst, lære et nytt språk og få praktisk jobberfaring først. De ulike veilederne har svart på sære spørsmål og sendt hyggelige mail med smilefjes. Med veldig god hjelp fant jeg drømmestudiet Da det offisielle brevet fra universitet i Durham kom i den virtuelle postboksen, var jeg i lykkerus og – så takket jeg Across the Pond for at de hadde holdt ut med meg. En rekke praktiske ting måtte allikevel ordnes før gleden kunne bli fullkommen.
Lånekassen har vært min gode dog tidvis gjerrige venn det siste tiåret. Valutakursen har uten tvil vært min brutale fiende den siste tiden. At jeg skulle begynne på master i England var sikkert og visst. Brått så det dystert ut. Jeg dro frem Excel-arket og økonomiferdighetene mine fra VG1 og regnet på det massive skolepengeregnestykket. Nærmere 50 000 norske kroner dyrere ble skolepengene i løpet av noen bøllete valutamåneder. Summeringsknappen i dokumentet viste et alarmerende budskap: Når flybilletten over dammen var betalt og skolepengene til universitet og husleien til college ble overført, så kom de etterlengtede pengene fra Lånekassen til å være forduftet. Ikke en eneste penny ville det da være å oppdrive til mat, forsikring, returbillett, pensumbøker, sengetøy, kjøkkenutstyr og busskort – alle økte utgifter som førte til at England på mystisk valutavis ikke var så rimelig allikevel. Til tross for at Lånekassen automatisk gir et stort tilleggsstipend når man er tatt opp til en grad ved et «lærested med særdeles høy kvalitet» og i tillegg valutajusterte årets stipend, så ble vennskapet vårt dempet av hans gjerrighet.
Ikke visste jeg at mitt pre-økonomiske mareritt skulle bli til en post-pengeglad drøm. Til tross for at jeg, en venstrevridd studine, fordømmer diskriminerende skolepengeavgifter og et såkalt neoliberalt utdanningssystem, så ville jeg ta akkurat denne typen mastergraden nettopp i et engelskspråklig land. Og da måtte jeg punge ut. Ironisk nok. Det kostet, på mange måter. Jeg forlot leiligheten, jobben og byen jeg elsket, og flyttet inn på pikerommet. Sommeren ble tilbrakt delvis sjøsyk vaskende toaletter på Hurtigruten. Jeg spinket, sparte og skrev søknader til ulike stipendier. Til min store overraskelse lønte søknadsskrivingen (og for så vidt dovaskingen) seg for kontoen min.
Første gledelig budskap kom fra min fantastiske veileder i Across the Pond. Stipendet «Across the Pond and Durham University’s Annual Scholarship» ble tildelt ... meg! Gledeshylet runget utover hele hjembyen min i det jeg leste at 3000 pund skulle overføres avdragsvis til kontoen min i løpet av det kommende studieåret. Brått innså jeg at jeg kunne spise fast føde og slippe å koke suppe på spiker. Overraskende og til stor glede havnet min ubekvemme dog gjennomførte selvskryting og underlige kreativ-akademiske tekst øverst i stipendbunken. Med utgangspunkt i Janteloven nøstet jeg frem ti grunner til at nettopp jeg skulle få stipendet, alle grunnene i dyp motsetning til hva Sandemose formanet. Jaggutemei lærte jeg ikke at det skal lønne seg å være litt frempå her i livet, for da regner det brått penger fra den akademiske himmelen.
Gledesrusen fortsatte å boble. For første gang skulle mitt frivillige arbeid belønnes økonomisk med noe annet enn gratis møtepizza. Ustinov College utlyser årlig stipendier gjennom sitt «Global Citizenship Programme» og for meg var dette toppen av frivillighetskransekaka. Organisasjonen er nemlig en blanding av Studentersamfunnet og Røde Kors, en viktig og god kombinasjon av akademiske seminarer og frivillig arbeid i lokalsamfunnet. Om ikke jeg hadde fått stipendet, hadde jeg selvsagt meldt meg som frivillig. Som en av stipendiatene skulle jeg attpåtil få reduserte boutgifter samt tett veiledning av viserektoren og innsikt i en spennende organisasjon. Ikke bare skulle jeg få jobbe med felt jeg er interessert i, men jeg skulle også få lære og utvikle praktiske ferdigheter i et interkulturelt miljø.
Etter en lang søknadsprosess til både selve universitet og stipendiene som skulle finansiere oppholdet, er jeg endelig på plass i Durham, en sjarmerende by nordøst i England. Jeg var litt skeptisk til å flytte til den lille byen med det store eliteuniversitet. Jeg fryktet at jeg skulle lengte etter storbyen. For meg, akkurat nå, er Durham det beste stedet å være. Den perfekte studentby. Byen gir meg en følelse av at jeg har rom og ro til å fokusere på studiene, og så gir den meg en god blanding av et myldrende universitetsmiljø og et hjemmekoselig lokalmiljø. Skulle jeg savne en storby, kan jeg alltids ta den korte 15-minutters togturen til Newcastle eller reise et par timer med tog og havne i pulserende London, Edinburgh – eller kanskje i idylliske York. Enn så lenge utforsker jeg og nyter alt den lille byen har å by på. Byen er nemlig en blanding av det å være i Gamlebyen i Fredrikstad, ute på Nøstet i Bergen, i byen, på landet, i en Harry Potter-film. Menneskene er vennligere enn snille Gygrid og skjønneste Haddy N’ije. Tenk at det er en skjønn kanal, trange, koselig gater, ærverdige slott og katedraler, og at det er så grønt, så grønt. Der har du Durham. Hjartet mitt er på rette staden.
College-systemet er noe som gjør Durham til en hjemmekoselig plass. Det er for øvrig et av få universiteter i Storbritannia som praktiserer et slikt system. Studenter bor samlet og har et felleshus med bar og café hvor det arrangeres uendelig mange sosiale, sportslige og akademiske aktiviteter. Medlem i roklubben, aktiv i origamiforeningen, flyktningguide, arrangere en politisk debatt eller kanskje planlegge et fancy ball? Mulighetene er virkelig uendelige! Kanskje det ville vært gøy å bo i et slott (yes, det er mulig!), men for meg var Ustinov College perfekt. Over 1600 studenter fra 100 forskjellige land er tilknyttet colleget, alle master- eller doktorgradsstudenter i ulike aldre med hver sin interessante bakgrunn. Her følte jeg meg som hjemme fra dag én.
Mastergraden var min store kjærlighet og grunnen til at det ble Durham. Med en bakgrunn i samfunnsfag, språk og kunst ville jeg ta en tverrfaglig mastergrad. Aller helst ville jeg fordype meg i ulike formidlingsmåter (alt i fra teknologi til lingvistikk) innenfor utdanningsfeltet. Jeg ville ta en mastergrad som kritisk diskuterte alt i fra PISA-tester i Europa til manglende skolegang for jenter rundt omkring i verden. Jeg ønsket ikke å gjøre dette ut i fra et tradisjonelt ”utviklingsland versus Vesten”-perspektiv, men heller med et fokus på hva utdanningskvalitet, spesielt innenfor humaniora og samfunnsvitenskapen, kan bety. Mastergraden ”Intercultural Communication and Education” var med andre ord midt i den akademiske blinken. Nå har jeg professorer som er ledende innenfor feltet, litteratur som er så spennende og kollokvier med dyktige folk fra «hele verden». Attpåtil har jeg vært så heldig å få støtte fra en internasjonal organisasjon til å gjøre feltarbeid for mastergraden ved en skole i Sørøst-Asia. For en som er over gjennomsnittet opptatt av utdanningskvalitet, er det deler av utdanningen min jeg er skeptisk til. Men det er erfaringer og refleksjoner som er verdifulle og jeg tar med meg videre. Om ikke alt står til forventningene, leverer den totale Durham-pakken mer enn jeg kunne ha drømt om.
Mye er enda bedre enn forventet. Durham med avslappende puber, hjemmekoselige markedshall og vakre omgivelser er mer sjarmerende enn jeg kunne ha forestilt meg. Lånekassen justerte valutakursen og fire stipendier ble innvilget. Durham viste seg attpåtil å være en av de aller billigste britiske studentbyene. I stedet for å spinke og jobbe i enhver ferie, kan jeg nå fokusere fullt på studier og vie min tid til studentorganisasjonen. Attpåtil kan jeg reise på feltarbeid til utlandet. Til tross for hva jeg fryktet, ble prislappen for et år med høye skolepenger i England mye rimeligere enn en mastergrad i Norge. Forelesningene er så utfordrende og givende at jeg går ut av universitetsbygningen med euforisk akademisk lykke. Professorene er imponerende dyktige. Og så snakker de mye om kake. Det er sympatisk. Kake er viktig, sier de, og så tenker jeg at her føler jeg meg hjemme. En perfekt blanding av folk fra hele verden, et unikt akademisk miljø og uendelige muligheter i og omkring Durham.
Å skrive og pirke på søknader, fikse og flytte og så tilpasse seg et nytt land og språk kan virke stressende. Når alt det praktiske er på plass, så venter et intenst og utfordrende akademisk år. «Er det virkelig verdt det?», spør folk. Selvsagt, svarer jeg. For alle menneskene jeg møter, den kunnskapen jeg lærer og de opplevelsene jeg får er unikt. Faktisk er det kun her ved universitet i Durham at jeg får denne erfaringen. Nemlig ved å ta en master som kun tilbys ved dette ærverdige universitet og være i et helt spesielt akademisk og interkulturelt fellesskap. Jeg glemmer endeløse søknader, kattetiss og bøllete seminar. For livet over dammen er virkelig strålende.
- Anne
