Hvorfor jeg valgte å studere i Storbritannia over Norge

«Hvorfor i alle dager valgte du å betale i dyre dommer for å studere i Storbritannia? Du kunne jo tatt en gratis master hjemme i Norge!»

Dette er et av de vanligste spørsmålene jeg har blitt stilt over det siste året fra både venner i Norge og utlandet. På en måte skjønner jeg godt hvorfor folk lurer. Med skyhøye studieavgifter, dyre levekostnader og dårlig kronekurs er Storbritannia dessverre blitt et mindre attraktivt land å flytte til for utlandsstudenter. Det hjelper heller ikke at en nå, som følge av Brexit, må forholde seg til et kronglete byråkrati som ikke alltid spiller på lag. Nå, et år etter at jeg begynte på Universitetet i Sussex, mener jeg fortsatt at å flytte til Brighton er blant de beste valgene jeg har tatt i livet. Her er 3 grunner til hvorfor:
 

Et valg for ambisiøse studenter

Det er bred enighet om at britisk utdanning er i verdensklasse. Med unnfangelsen av Universitetet i Oxford i 1096 har Storbritannia og utdanning vært to ord som har gått hånd i hånd i snart 1000 år. Det har ført til at britiske universiteter er rangert blant topp 10 i de aller fleste disipliner verden over. Dette var selvfølgelig i bakhodet mitt også da jeg valgte Sussex, som er alma mater til verdens største fakultet for internasjonale relasjoner. Å komme på campus og se de store mursteinsbygningene strekke seg stolt over “the South Downs” ga meg en følelse av gå inn på Galtvort. Jeg skjønte fort at dette stedet hadde høye forventninger til seg selv og til meg som student.

Selv om kvaliteten på undervisningen sto til forventningene, var det utenfor klasserommet hvor jeg ofte lærte aller mest. Med noen av de skarpeste hodene innenfor internasjonale relasjoner hadde jeg tilgang på et helt nettverk av mennesker fra hele verden som hadde egne erfaringer og meninger ulik mine egne. Jeg følte at jeg lærte mer om pensum på lokalpuben i helgene med innblikk fra land som India, Japan, USA. Vi hadde alltid spennende samtaler hvor vi kunne sammenligne erfaringer og forståelse av fagene våre mot hverandre. Dette beriket ikke bare mitt mangfold av perspektiver, men har også gitt meg et nettverk av ambisiøse, smarte mennesker som ble gode støttespillere og venner siden.
 

Storbritannias lykkeligste studentby

Brighton har år etter år blitt kåret til Storbritannias lykkeligste by å bo i, og det tok ikke lang tid før jeg forsto hvorfor. Da jeg ankom byen i september, ble jeg umiddelbart møtt av en stemning som var både avslappet og energisk på samme tid. Strandlivet er i hjertet av Brighton - den ikoniske rullesteinstranden, den lange bryggen med karuseller og små butikker, og solnedgangene i pastellfarger. Å ta en tur ned til Pink Moon for en kopp kaffe før en spasertur langs promenaden var en av mine faste morgenrutiner. Byen bugner av særpregede kaféer, vintagebutikker og små gallerier - noe som gjør at en ikke går lei av byen med det første.

Mangfoldet i Brighton er en av dens største styrker. Byen har en av Storbritannias største og mest synlige LGBT+-befolkninger, og Pride-feiringen her er blant de mest kjente i hele Europa. For meg var dette et grønt flagg; jeg opplevde en by som tok inkludering på alvor, der forskjeller ikke bare ble tolerert, men feiret. Folk jeg møtte var åpne, tolerante og respektfulle - samtidig som de hadde den karakteristiske britiske “røffheten” og den tørre humoren. Omgivelsene utenfor byen er heller ikke til å kimse av. Sussex Downs, med sine bølgende grønne åser og små landsbyer, ga meg mulighet til å utforske naturen på helgeturer. En personlig favoritt var da klassen bestemte seg for å gå til Lewes, nabobyen noen kilometer unna. Alt dette gjorde Brighton til mer enn bare en studentby. Det var et sted som oppmuntret til å være seg selv, og som ga meg et pusterom i et ellers intenst studieår.
 

Feltarbeid

En annen grunn til at valget landet på Universitetet i Sussex var på grunn av Dissertation with Placement- programmet som universitetet tilbød. Dette valgfrie programmet lar studentene skrive masteroppgaven sin mens de er på placement med en organisasjon som jobber tett med temaet en ønsker å undersøke nærmere. Som følge av dette fikk jeg jobbe tett sammen med industriekspertene i mitt valgte områdefelt - i tillegg til et 4 ukers langt selvstendig feltarbeid i Argentina. Noen organisasjoner betaler også studentene mens de er på utplassering; og selv når de ikke gjør det, finnes det en rekke ulike stipendiater som kan dekke deler av utgiftene dine. Ikke bare var dette et helt fantastisk springbrett inn i arbeidslivet med relevant erfaring, men det var også en kjempegøy og unik måte å reise i studietiden på! Kombinasjonen med en prestisjetung mastergrad fra Storbritannia + hands-on erfaring med feltarbeidserfaring er ettertraktet i arbeidslivet. Disse erfaringene og egenskapene har vært sentrale i jobbintervjuer jeg har hatt siden.
 

“Men bør jeg flytte?”

En britisk mastergrad er intensiv. Hele løpet er over på under 12 måneder, og læringskurven er bratt. Hvert semester varer i 12 uker, med én større innlevering eller eksamen til slutt. I mitt program, Internasjonal Politisk Økonomi, hadde jeg to obligatoriske emner på høsten,  to valgfag på våren og sommeren til å skrive en selvvalgt masteroppgave på 10000 ord. Hvert fag krevde enten en avsluttende eksamen på 5000 ord eller semesteroppgaver med tilsvarende arbeidsmengde. For meg var dette en markant økning fra tempoet på norsk bachelornivå, og det tok tid å venne seg til fristene. En annen utfordring var forskjellen i skrivestil: britisk akademia forventer at du tydelig markerer ditt ståsted tidlig i teksten, langt mer enn det som er vanlig i Norge. Det krevde litt trening, men med engasjerte og tålmodige professorer ble overgangen overkommelig.

For meg ble dette mer enn bare et studium. Det var et år med faglig og personlig vekst, nye vennskap, uforglemmelige opplevelser – og en utdanning som allerede har åpnet dører. Hvis du vurderer det samme, er mitt svar enkelt: Ja, det er dyrt og krevende. Men for meg var det verdt hver eneste krone.