Bolig
Som kontaktperson for ANSA har jeg svart på mange spørsmål om Essex, så jeg skal prøve å dekke de tingene de fleste lurer på. I forhold til bolig har man utrolig mange muligheter. Nordmenn er garantert plass på universitetet så lenge de går der, men det er mange som velger å leie hus med venner etter første året. Det står detaljert om alle stedene på nett, men i hovedsak har du Towers (billigst, delt bad og toalett, deler flat med 12 – 16 stk, mer sosialt på godt og vondt), South Courts og Houses (høyere pris, eget bad, flat med 4-8, roligere) og Quays (høyere pris, ca. 15 min å gå unna campus, men direktebuss mesteparten av dagen, roligere, eget bad og deler med 4-8). Når man skal søke bolig bør man se på økonomien, hvor viktig det er å ha ro og ikke delt bad og hvilke ting man bruker ofte. South Courts of South Towers er f.eks. nærmere Sports Centre og Lecture Theatre Building, mens Houses og North Towers er nærmere biblioteket og matbutikken/byen. Se altså på kartet og hvor ting ligger før du bestemmer deg.
Beliggenhet
Mange lurer også på hvordan byen er og avstanden til London. I Colchester finner man det aller meste man trenger av butikker, men å reise til London er veldig lett. Butikker i Colchester har også en tendens til å stenge i 17-18 tiden. Bussen går direkte fra universitetet til Colchester North Station hvor man kan ta toget til London. Bussturen tar ca. 30 minutter og toget 50 minutter. Campus ligger 15-20 minutter fra byen med buss, men alt du trenger i hverdagen av utesteder, banker, postkontor, trening og mat finner man allerede på campus. Tesco har en “superstore” bare 15 minutter unna til fots hvor man finner alt av mat, elektronikk og andre ting man kunne trenge.
Lag og foreninger
Min favorittgrunn til å studere ved Essex er derimot alle mulighetene man har til å hente inn all slags erfaring mens man studerer der. Sports og Societies (lag og foreninger) er kanskje det tydeligste tegnet hvor Students’ Union (som har ansvaret for disse og mye annet på campus) er kjent for å utvikle og forbedre tilbudet i en tid hvor andre universiteter kutter ned på dette. Det kan være lurt å se på SU sine sider og sjekke ut hvilke klubber som finnes. Personlig var jeg veldig glad da jeg kom og fant ut at jeg kunne fortsette med Taekwondo. Jeg tok også opp fekting som en helt ny sport jeg aldri hadde prøvd før. Jeg klarte så å komme inn på laget som konkurrerer i ligaen (BUCS) og gikk videre til å være kaptein for herrelaget i 2. året mitt. På denne måten er det lagt opp at folk skal kunne begynne på ting de aldri har gjort før og få representere universitetet. Det er også et fantastisk samhold innad i lagene og mange er også bare medlemmer for det sosiale. Societies fungerer på samme måte og hvis du har en interesse som ikke dekkes allerede, så kan du starte din egen. Man får også masse erfaring av å sitte i komiteer for forskjellige grupper og selv har jeg sittet opptil 5 forskjellige i løpet av et år. Man har også muligheten til å ta jobber på campus gjennom SUeller universitetet. Dette kan være som “frontrunner” innenfor et departement eller i en av de mange butikkene som SU administrerer.
Stort internasjonalt miljø
En annen fantastisk ting ved Essex er mengden internasjonale studenter. Dette mangfoldet blir det satt fokus på med arrangementer som International Nights, 1 av 132 (antall representerete nasjonaliteter, dette er en talentkonkurranse) og mat fra alle mulige land, tilpasset forskjellige religioner og spisevaner. Du kommer altså til England og får lære om den engelske kulturen, men du lærer også om 10-20 andre kulturer samtidig.
Det viktigste når man skal bestemme seg for universitet er at man tar seg tid til å lese skikkelig om det. Hvis man kan reise over å se på, perfekt! Hvis ikke bør du ta deg tid til å se på litt kart, lese på websidene til universitetet og til SU for å se på hva stedet kan tilby.
Om studiet
Jeg var hele tiden klar på at jeg ville gå videre til å studere medisin, og begynte derfor på biomedisin ved Essex. Dette er en strålende grad for å gå videre til medisin ettersom den også gir deg en ferdig utdanning (Biomedical Scientist), men jeg valgte etter første halvår (som er likt for begge kursene) å bytte til Molecular Medicine and Biochemistry (MMB) av følgende grunner:
Dersom man ikke skulle komme inn på medisin når man søker videre trenger man å ha en plan for hva man kan gjøre istedenfor. Jeg visste veldig klart at jeg ikke ville jobbe som Biomedical Scientist i en lab på et sykehus, men heller med medisinsk research og MMB-kurset er mer rettet mot å videreutvikle seg som forsker. I og med at disse to studiene er såpass like er det heller ingenting i veien for å begynne på et og bytte senere slik som jeg gjorde. Begge er også like godkjent for å søke videre til medisin.
MMB har også et større fokus på kjemi. Mange nordmenn er vesentlig bedre i kjemi enn engelskmenn, og ser derfor ut til å gjøre det bedre på MMB-studiet. En liten del av forelesningene i biomedisin er også gitt av biomedical scientists, ikke forelesere, og mange har delte meninger om dette.
MMB er videre et flott studium hvor det er noe repetisjon i 1. året (spesielt hvis man har tatt biologi i Norge) for å få alle på samme nivå, så det er derfor ingen grunn til å ikke søke hvis man ikke har hatt biologi før. Det er noe matte og enkel kjemi i 1. året. I 2. året går man videre med mer avansert biologi, sykdommer og “drug design.” Det kan være lurt å lese gjennom beskrivelsen av begge kursene før man bestemmer seg. På hjemmesidene til universitetet står det full oversikt over hvilke fag man har i de forskjellige årene.
Videre til medisin
Jeg vet at der er mange der ute som ønsker å studere medisin i Storbritannia og lurer på hvordan man kan komme inn. Jeg vil nå dele den informasjonen jeg har samlet inn over de siste tre årene, og som hjalp meg med å endelig nå mitt mål med å studere medisin i Storbritannia.
Mens man i Norge ser utlukkende på karakterer, og eventuelle ekstrapoeng, har man i Storbritannia en litt annerledes tilnærming til inntak for medisin. Her stiller man høye krav til sine søkere, og bare de aller beste slippes gjennom. Å bli tatt opp som medisinstudent handler derfor ikke bare om å vise at man er smart, for det er som regel alle som søker, men å vise at man er en godt balansert kandidat som bryr seg oppriktig om faget. Hvis man skal vise seg som denne type kandidat, så gjelder det først og fremst å vite nøyaktig hva de ser etter og hvordan man skal vurderes. Prosessen starter med at alle søknader skal være inne i oktober hvert år for opptak til høsten etter (det finnes ikke januar/februarstart for medisinstudier). Dette er en søknadsfrist som gjelder både engelske, europeiske og norske/internasjonale søkere. Deretter vurderes søknader ut fra dine akademiske resultater (karakterer og hvilke fag du har hatt), hva slags relevant erfaring du her, opptakstester, din referanse og til slutt din personlige søknad. En poengsum blir gitt for hver enkelt kategori, og alle som når over en viss poengsum blir deretter invitert til et intervju. Det er verdt å merke seg at skolene vektlegger forskjellige kategorier annerledes og at ingen kommer inn på medisin uten å ha gått gjennom et intervju. Jeg kommer til å gå gjennom hver av disse kategoriene om litt, men først vil jeg si litt om hvilke ruter man kan ta.
Akkurat som i Norge (og resten av verden) er medisin et av de vanskeligste studiene å komme inn på i Storbritannia. Det er to forskjellige muligheter i forhold til å komme inn på medisin. Enten kan må søke direkte etter videregående. Dette kan være spesielt vanskelig fordi man ikke har den samme prosessen i Norge for å forberede seg på de forskjellige kriteriene som settes. Det er ikke noe i veien med å søke direkte opptak, men man må være klar over at det er en ekstremt tøff konkurranse for å komme inn. Den andre muligheten å søke på bakgrunn av en bachelor, altså at man først tar et treårig studium ved et britisk universitet, f.eks. biomedisin eller studiet jeg tok. Dette er ikke bare noe man kan gjøre som nordmann, men som også mange engelskmenn velger å gjøre. På denne måten har man mulighet til å jobbe med de forskjellige kravene som settes. Hvis man går direkte til medisin fra videregående ser man på enten et 5- eller 6-års studium. Hvis man allerede har en bachelor har man i tillegg mulighet til å søke på «graduate entry,» som er et 4-års intensivkurs. Dette gir deg samme kvalifikasjoner som et 5-års, men er selvfølgelig enda vanskeligere. Fra en bachelor har man også selvfølgelig mulighet til å søke opptak på 5-års, noe veldig mange velger å gjøre og man stiller sterkere enn de fleste som søker på bakgrunn av videregående. Nå har jeg snakket veldig mye om hvor vanskelig det er å komme inn på medisin i Storbritannia (og det er viktig å være klar over), men det betyr på ingen måte at det er umulig, og hvis man jobber har riktig motivasjon så kan man lett gjøre seg selv til en veldig attraktiv kandidat. Selv har jeg jobbet meg gjennom alle disse områdene, og jeg vil nå gå nøye gjennom hva du trenger å gjøre for å bli en spennende søker.
Akademisk
Hvis man søker på bakgrunn av videregående er det aller viktigste at man har biologi. Noen universiteter vil si at dette er mindre viktig, men biologi og kjemi er et krav fra mange av univeresitetene. Mens man i Norge synes at fysikk er en veldig viktig ting, så bryr man seg rent lite om det i Storbritannia. De setter også ofte minst 5 i snitt som en minimumskrav fra vgs, og alt over dette hjelper godt. Hvis man har noe under 5 er det fortsatt mulig å søke, men da er det til gjengjeld viktig at man gjør det godt innenfor de andre kriteriene. Hvis man først har studert en bachelor ser man som regel etter en 2.1 (60% til 70% eller en norsk B), men en 1st (70% og opp) gir en høyere poengsum som kan være utslagsgivende for om man blir invitert til intervju. Når man søker har man som regel ikke en fastsatt karakter, men personen som skriver referansen din må kunne vise til hva han tror du kommer til å oppnå, altså en «predicted grade». Når man først begynner å studere på en bachelor i Storbritannia kommer mange studenter rundt deg til å si at «det første året teller ikke». Det stemmer at det resultatet du får i første året ikke teller direkte for den endelige karakteren din, men det er viktig å huske at resultatene dine fra første- og andreåret legger et grunnlag for den karakteren som referenten din skal anslå. Altså betyr hvordan du gjør det de to første årene nesten mer enn hvordan du gjør det i 3. året, for det er det ingen som ser før etter du ha blitt tilbudt en plass. Altså er det viktig å jobbe jevnt og trutt for at referenten din kan anslå enten en 2.1 eller en 1st. Dersom man blir tilbudt en plass på medisin settes det som regel krav til at man skal oppnå en 2.1 og denne dokumentasjonen må ettersendes.
Relevant erfaring
Den første store forskjellen mellom Norge og Storbritannia ligger i kravet om relevant erfaring. Innenfor dette gjelder alt som kan knyttes opp til medisinfaget, og for briter går det for det meste ut på å følge etter leger («shadowing»), enten på sykehus eller i et legekontor, eller å ha vært frivillig innenfor forskjellige relevante områder. I Norge kan det være noe vanskelig å skaffe seg denne type erfaring hvis man ikke kjenner noen, men det er relativt lett å få seg jobb på sykehjem og andre jobber innenfor helsevesenet. Dette er igjen mye vanskeligere for briter fordi arbeidsledigheten er mye høyere der enn her. Hvis du studerer en bachelor i Storbritannia er det spesielt viktig at du får deg relevant erfaring der du er. Ring, send epost og skriv brev til alle legekontorer og sykehus du kan finne og prøv å få noen dager eller en uke med å følge etter leger. Dette er ganske vanlige praksis og du kan være sikker på at dine konkurrenter gjør akkurat det samme. Det holder ikke bare å ha gjort det, men du må også kunne trekke noen konklusjoner og vise at du har lært noe fra det. Dette har du muligheten til å vise i motivasjonsbrevet, men du kommer også til å bli spurt ut om det hvis du får et intervju. Det beste er om du kan få sett forskjellige avdelinger mens du er rundt omkring. Det er også verdt det å tilegne seg så mye annen erfaring som mulig. Dette kan være alt fra verv og erfaring fra sportsklubber og ungdomsorganisasjoner til annen type jobb. Hvis du går ruten gjennom et britisk universitet har man en enorm mulighet til å få erfaring fra sportsklubber og studentgrupper. Å kunne vise til en komiteposisjon eller veldedig arbeid kan være avgjørende når ting er veldig jevnt. Mange velger også å jobbe som frivillig i utlandet i løpet av ferier. Dette kan være en god måte å oppnå relevant erfaring.
Opptakstester
De fleste universitetene benytter seg også av opptakstester. Den mest brukte heter UCAT og er en databasert test som måler dine egenskaper innenfor 4 områder. Denne går direkte på intelligens og krever teknisk sett ingen tidligere kunnskap om emnene. Den andre heter GAMSAT (merk at denne testen ikke er tilgjengelig i Norge og er for opptak på Graduate Level) og dekker akademiske områder som kjemi, biologi osv. Disse testene brukes på forskjellige måter av universitetene, men det du må være klar over er at de får inn vesentlig flere søknader enn det de har mulighet til å gå gjennom. Derfor bruker de som regel enten karakterer eller en opptakstest for å luke ut søkere. Mange setter en øvre grense for UCAT-resultater og velger å vurdere eller invitere til intervju alle som når over grensen de settes. Dette betyr at du på ingen måte kan ta lett på disse testene. Når man leser om dem, og spesielt UCAT, får man inntrykk av at man ikke skal lese noe på forhånd, men det må du ikke tro på. I Storbritannia selges den en rekke forskjellige bøker (de fleste kan finnes på Amazon) og mange briter betaler tusener av kroner for å delta på kurs for å lære seg å gjøre det så godt på disse testene som mulig.
Et kurs kan kanskje vært litt bortkastet, men det er viktig i at du setter deg godt inn i hvordan testen gjennomføres og trener godt på spørsmålstypen. Det er en ekstremt stressende situasjon og man får som regel flere spørsmål enn det man kan rekke å svare på. Derfor er det viktig å ta eksempeltester på nett og jeg anbefaler virkelig å kjøpe en bok med tester. Når man trener er det også viktig at man tar tid på seg selv etter hva som blir gjort under selve testen. Noen begynner ofte å øve smått et år før man tar testen, men et minstekrav burde være å jobbe godt gjennom sommeren hvis man skal ta den før søknadsfristen på høsten. UCAT må tas samme året som man søker (testen kan tas i Norge, men det er få plasser så man må melde seg på tidlig). De er også bare gyldige i ett år. Hvis det er mulig vil jeg uten tvil anbefale å ta testen hvert år fram til du må ta den for å søke. Dette gir deg verdifull erfaring som det er vanskelig å trene på hjemme.
Motivasjonsbrev
Motivasjonsbrevet har visse begrensninger innenfor lengde ut fra selve søknaden (Across the Pond hjelper deg med dette), men det er noen spesielle ting det er viktig å få med. Jeg vil anbefale at dere bruker god tid på å jobbe med en av Across the Ponds veiledere når det gjelder motivasjonsbrevet. De har mye erfaring med å lese gjennom slike og kan gi mange gode tips. Det jeg likevel kommer til å nevne er spesielt viktig når man søker medisin. Ikke ha noen skrivefeil. Ingen. Det har ikke noe å si at du søker fra Norge. De går gjennom utrolig mange søknader og ser etter alle mulige måter å trekke ned en søknad på. Du må heller ikke skrive om noe du ikke kan utdype eller stå for hvis du får et intervju. I disse intervjuene går de nøye gjennom alt du har skrevet, så det er viktig at alt stemmer. Det er i motivasjonsbrevet at man virkelig får vist seg frem. Det er derfor viktig at du forklarer godt og overbevisende hvorfor du vil studere medisin. Du må heller ikke være redd for å skryte av deg selv. Andre kommer til å skryte seg selv opp i skyene, så det gjelder å ikke holde igjen fordi man er beskjeden. Bruk god tid på dette brevet og tenk nøye gjennom hva slags bilde det danner av deg selv.
Referanse/anbefaling
I Storbritannia er lærere mye mer vant til å skrive referanser enn de er i Norge. Hvis du kommer fra videregående er det derfor viktig å finne en lærer som kjenner deg godt og som kan skrive mye om deg. Igjen kan veilederne i Across the Pond hjelpe deg med hva som bør stå i en referanse og gi læreren din råd/tips, men det er viktig at den er troverdig. Hvis du for eks. har 3 i snitt virker det ikke spesielt overbevisende hvis læreren anslår 5.5 i snitt på vitnemålet og at du er den beste eleven de noensinne har sett. Dersom det har vært ting du ikke fikk plass til i motivasjonsbrevet kan det vært nyttig å be referenten skrive noe om det emnet.
Intervju
Når alt da endelig er sendt kan man dessverre bare sitte og vente. Noen universiteter sender ut invitasjoner til intervju fra november, men de fleste sendes ut i desember og mange kan bli invitert til intervju så sent som i mars. Hvis man først får et intervju betyr det at man har gjort noe riktig, så du må ikke tenke på at du reiser dit for å imponere, men heller vise at du er den personen som motivasjonsbrevet og erfaringen tilsier. Det er derfor viktig at du kan motivasjonsbrevet inn og ut og kan svare på spørsmål rundt det. Det er også viktig at du leser deg opp om universitetet og studiet de tilbyr, den britiske helsetjenesten NHS, om byen du skal til og ikke minst hvorfor du vil studere medisin. Det er også vanlig at de stiller etiske spørsmål og gir situasjoner hvor du skal fortelle hva du hadde gjort. Husk også at man skal kle seg profesjonelt, som et jobbintervju, og at man håndhilser på de som intervjuer deg. Ofte ber de deg også snakke om noe relevant du har lest om i media i det siste. Across the Pond har også en oversikt over de typiske spørsmålene som stilles på intervju, så ta kontakt med veilederen din for mer informasjon om dette.
Hva jeg gjorde
Det handler altså om å krysse av så mange av boksene som mulig. For å få en plass på medisin i Storbritannia må du ha gjort litt av alt, og du må vise at du er sterkt motivert. For å gi noen ideer og danne et bilde av prosessen vil jeg fortelle litt om hva jeg har gjort for å få min plass på medisin. Jeg studerte altså en bachelor i Molecular Medicine and Biochemistry ved University of Essex. Jeg oppnådde «first» i første og andre året mitt og fikk en predicted first for graden min. Jeg jobbet to år på et sykehjem i Norge og tre år ved en bolig for psykisk utviklingshemmede (ved siden av studiene). Jeg var en måned på frivillig arbeid ved et sykehus i Ghana, og jeg tilbragte en uke på kirurgi ved Colchester General Hospital. Jeg har vært veldig aktiv innenfor klubber ved universitetet hvor jeg har hatt en rekke komitteestillinger innenfor sport og studentgrupper. Jeg tok UCAT tre ganger og scoret litt over gjennomsnittet, noe som holdt til at jeg fikk intervju ved tre universiteter og ble tilbudt plass ved ett.
Kostnader
Til slutt vil jeg nevne litt om kostnader og research. Det er veldig viktig at du tar deg god tid til å se på hvor du vil søke. I forhold til kostnader betyr det å se på hvor mye du kommer til å måtte betale i året, for det er ingenting verre enn å komme inn og så ikke ha muligheten til å betale det. Sjekk på Lånekassen sine sider at de dekker universitetene (alle Across the Ponds partneruniversiteter er støttet av Lånekassen, og ved flere av de som tilbyr medisin kan man også få ekstrastipend). Noen universiteter forteller også nøyaktig hvordan de vektlegger søknadene, så hvis du for eks. har et lavt UCAT-resultat kan det vært lurt å finne et universitet som ikke vektlegger dette sterkt. Bruk god tid på å finne et universitet som passer til dine styrker og se på hva de vil ha av en kandidat. Med nok tid kan man nemlig gjøre seg til nøyaktig den kandidaten de vil ha. ANSA har også noe nyttig informasjon om å studere medisin i Storbritannia.
En liten oppsummering
Hvis man ønsker å ta en BSc på denne måten for å søke videre til medisin er det en del ting man trenger å vurdere og tenke gjennom først.
- Det viktigste er at man innser hvor vanskelig det faktisk er å gå videre til et 4-års studium i medisin. For å komme inn trenger man en god karakter (minimum 2.1 = 60% ), en god referanse/anbefaling, en høy UCAT-score, massevis av erfaring fra frivillig arbeid og relevant erfaring og et veldig godt personal statement. Disse tingene er derfor det man bør bruke de neste to årene på å utvikle.
- Ta UCAT hvert år. Det kreves en høy score og det er viktig å øve så lenge som mulig. Noen er naturlig flinke på slikte tester, men hvis man ikke er flink nok naturlig kan man trene seg til en høy score. Å ta den faktiske testen er derfor en god måte å se hvor man ligger og hva man må forbedre.
- Du trenger teamwork- eller ledererfaring, og på en slik søknad forventer de at du skal ha vært veldig aktiv under tiden du brukte på å ta bachelorgraden. Det forventes faktisk at du skal snakke så lite som mulig om tiden din fra det norske skolesystemet. Komiteearbeid for sports and societies er veldig lett å få og det teller utrolig mye. Det er også muligheter for å organisere frivillig arbeid på universitetet (V-team) og man kan også se på andre organisasjoner som tilbyr opphold i utlandet. Dette kan man for eks. gjøre i løpet av sommeren.
- Det som også sjeldent nevnes er hvor viktig det er med erfaring innenfor helse. I Norge er vi heldige nok til at unge lett kan finne jobb og hvis du ikke har det allerede bør du snarest finne deg en jobb på et sykehjem, i hjemmesykepleien eller en bolig. Å ha en idé om hvordan helsearbeid fungerer, en plan om hvordan du vil jobbe som lege og ikke minst hva det vil si å være en lege er noe som skal stå veldig sentralt i din personal statement og til intervju. Skaff deg derfor den erfaringen så fort du kan. Engelskmenn bruker også mye tid på sykehus gjennom “work experience” hvor de skygger (observerer eller følger) leger på forskjellige sykehus og avdelinger. Denne erfaringen skal du aller helst ha fra England, så begynn tidlig med å finne ut hvor de nærmeste sykehusene er og hvordan du kan skaffe deg arbeidserfaring der. Der kan man bli tildelt alt fra ingenting til 3-5 dager.
- Det mange engelskmenn ofte sier er at første året ikke teller. Dette er sant i forhold til at det ikke teller på karakteren din, men mange universiteter kommer til å spørre om hvordan du gjorde det i 1. året og da spesielt i kjemi. En annen ting er at karakteren du faktisk søker med skal bli predicted av en lærer, og dette gjøres ved å se på hva du fikk i 1. og 2. året. Det er også mange muligheter man kan få (som plass på sommerprosjekter) dersom man har en god karakter i 1. og det er ekstremt viktig å danne seg gode arbeidsvaner for å takle presset de to siste årene.
Det jeg prøver å si er derfor at alt teller, og det gjelder å kunne huke av så mange av boksene som mulig. Det er en hard konkurranse om disse plassene, og du har derfor 1. og 2. året av studiet til å gjøre deg selv til en så attraktiv kandidat som mulig.
Hvis du går med en drøm om å bli lege, så ta kontakt så hjelper Across the Pond deg med å se på mulighetene du har. Det skader aldri å søke - den som ikke søker kommer iallefall ikke inn! Lykke til!
- Michael
Etter å ha studert Molecular Medicine & Biochemistry på Essex (bachelorgrad) med et mål om å komme videre inn på medisin er målet endelig nådd, og i den forbindelse tenkte jeg å dele mine erfaringer med universitetet med andre som kunne tenke seg å studere medisin, men som ikke kommer rett inn på medisinstudiet. Jeg søkte på studier gjennom Across the Pond og fikk uvurdelig hjelp i søknadsprosessen. 
